FYRTÅRNET tar musikalsk fostring seriøst: Musikalsk Førstehjelp 69

01 Peter Sellers - Thank Heaven For Little Girls: En sang med ufortjent dårlig rykte. I starten ser man for seg en pedohymne av dimensjoner:

Each time I see a little girl
Of five or six or seven
I can't resist a joyous urge
To smile and say
Thank heaven for little girls

Så hører man litt mer og plutselig er det blitt enslags hyllest til bleggfeite mindreårige jentunger:

Thank heaven for little girls
For little girls get
Bigger every day

Så tar man til vettet og innser at man nok er blitt litt for farget av det rødgrønne feministhelvetets PK-stalinistiske kjøttkvernsatanskap, og driter i alt annet enn en fin låt fremført av en tvers igjennom råtten - men morsom - satan, og at ingen ting betyr noe som helst. I alle fall ikke av slike bagateller. Gud det er godt å gi faen i alt som ikke er viktig.

Ufyselig fyr, blir det sagt av dem som kjente ham.

02 Alan Haven - I Can't Get No Satisfaction: Rolling Stones har, når sant skal sies, sluppet langt lettere fra det enn The Beatles. Det slenger jo en og annen fullræva stonescover også, men de er ikke i nærheten av det massive søppelberget av faenfløyter, skrekkspill, kor und orchezter mit Vaen und haß Oldemutter som The Beatles har måttet stampe seg gjennom opp gjennom årene.

Alan Haven var i sin tid gift med Lesley Langley, som var Miss World en gang før man fikk farger i verden. Det var i alle fall stort sett grått der man fikk lov til å fotografere den gangen.

De så ikke så verst ut kvinnfolkene før i tiden heller. Selv om de levde i en grå verden.

03 Homer & Jethro - I'm My Own Grandpaw: Homer & Jethro hadde noen kremlåter på repertoaret i sin tid. Og dette var ikke en av dem. En heller skral sak, men ikke verre enn at en viss norsk underholdningsartist faktisk har lykkes i å lage en LANGT skralere versjon. Og det uten hjelp av Arne Bendiksen.

Sine egne bestefedre. Eller så var det bare ingen andre som var villige til å ta på seg ansvaret.

04 Øystein Sunde - Jeg Er Min Egen Bestefar: Akkurat ja.

05 Baccara - Yummy, yummy, yummy: Baccara. Det finnes ikke noe positivt man kan si om Baccara. Ikke noe negativt heller, i alle fall ikke dersom man akter å holde seg innenfor norsk lov. Så hva gjør vi da da? Jo, vi velger å legge inn en video av en av Baccara's mest kjente låter. MEN, naturligvis fremført av en artist av et HELT annet kaliber enn de to spanske discohønene Mayte & Maria.

Når vi hører Baccara tenker vi Yes Sir, I Can Boogie, og når vi hører Yes Sir, I Can Boogie tenker vi finsk sisu, dårlig tresprit og overvektige svette menn i møkkete badstuer. Take it away, MA Numinen.

06 Trio Shmeed - Yodel Cha Cha: Hmmm. Hmm. Hm. Vi får komme tilbake til disse greiene her senere. En annen gang. Når vi har fått bestemt oss for hva vi synes om dette.

Sikkert bra. Kanskje. Hm.

07 Jay & The Americans - Johnny B. Goode: Hva i helvete, tenkte vi. Og googlet.

Vi fant dette.

Så dette.

Så gikk vi på Youtube og fant dette.

Og da vil vi vel egentlig ikke finne noe mer.

08 Sodsai Chaengkij - Shake Baby Shake: Vi får oss altså ikke til å slenge dritt om dette. Det er lett å sparke en bikkje som ligger med brukket rygg, men ikke når den stirrer på deg med store, runde øyne og synger Wiggle wiggle wiggle...

Thaibeat ifølge Google, så da får vi ta deres ord for det da. Og karre oss videre.

Flink bisk.

09 John MacLeod - Chirpy Chirpy Cheep Cheep: Man hører originalen og tenker at; Fy faen. Dette må da være det jævligste som er laget? Noengang?

Neida. Vi har slike som James Last. Vi har slike som Günter Noris. Og vi har slike som John MacLeod. Alle sammen sitrer av fryd og bæven når de får anledning til å radbrekke noe som er så stygt man rett og slett ikke kan fatte og begripe at det kan bli verre. Disse mennene er onde menn. Menn man skal vokte seg vel for. Menn man ikke skal møte i mørke smug en regnfull høstnatt.

10 Poncie Ponc - My Little Grass Shack: Vet ikke hvorfor, men vi liker denne låta her. De fleste fremføringer er helt ok, inklusive denne, mannen kan åpenbart ikke synge, det er flatt som et ottar-bryst og mindre ukulele enn på en Dimmu Borgir konsert, og det lille som er av hawaiigitar kunne vi forsåvidt ha levd godt uten. Likevel... slett ikke verst dette her.

humuhumunukunukuâpua`a?

11 Living Guitars - Baby Elephant Walk: Hvem i helvete fant på å dra med den satans triangelspilleren? Litt som Farris med lime eller sitron, du har en og enhalv liter god Farris, slenger oppi en dråpe lime (eller sitron) og ALT er ødelagt.

Var vel stort sett denne karen her som huserte i RCA's Living serier.

12 Peter Kraus - Tutti Frutti: Tysk musikk har et temmelig dårlig rykte her i landet. Og Peter Kraus gjør ikke akkurat noe for å rette opp det inntrykket. Mange tror at tysk musikk er nazimarsj, polka eller Bach, og når man hører dette her skulle man kanskje ønsket at de hadde rett.

En tysk versjon av Finn 5 Feil leken, Finn 5 Riktige. Og det har vi gjort, 5 av strengene på gitaren er stemt.

13 Mayte Gaos - Papi Papi Papi: Vi tror vi har flere versjoner av denne tingen her, men vi har ikke nerver til å undersøke nærmere.

Du store verden...

14 Nervous Norvus - Kibble Kobble (The Flying Saucer Song): Jimmy Drake (1912-1968). Det var ikke mye han ga ut, og de fleste synes han ga ut evig nok. Men de fleste tar som kjent som oftest feil, det kunne ha vært mye mer Nervous Norvus tilgjengelig.

Nervous Norvus

15 Andre Williams (With The Gino Parks Quartet) - Pass The Biscuits Please: Klassiker god som noen.

16 Sounds Orchestral - Downtown: Helt klart langt inne i easy listening land her, men sammenligner vi med "tilsvarende" orkesterkonstellasjoner på den andre siden av den engelske kanal, blir det klart at ethvert forsøk på sammenligning er meningsløst. Johnny Pearson på piano, og dette kan man - i motsetning til mye annet i denne genren - høre på uten å få nervøse rykkinger i avtrekkerfingeren.

Flotte coverdamer hører med.

17 Helmut Zacharias - These Boots Are Made For Walking-Jackson: Hvor mange feler er det plass til i askebegeret på en WV boble? Vet ikke, men kom med felene, så skal jeg skaffe bilen, i alle fall askebegeret, og lighter.

#£¤%{&"(?%&!!

18 Skip Stanley - Satellite baby: Very little is known about Stanley, an obscure Memphis musician whose birth name was Stanley J. Hoffman. Så da så.

19 Jo-Ann Campbell - Motorcycle Michael: Sitat: We can't make love on a cycle Michael, Like we could in an automobile.

Akkurat. Det er det vi alltid har sagt. Motorsykkel er for kvinnfolk, og gutta som spiller på bortelaget. Folk som liker å kjenne store ting som rister og presser seg mot endetarmsåpningen.

Best uten sykkel.

20 Phil Harris - Ain't Nobody Here But Us Chickens: Vi lar den ligge. Den er død. Stein død.

Harris med Alice Faye, som han vistnok skal ha vært gift med. Mye rart her i verden

21 Leroy Holmes - Hawaiian War Chant: Kanskje ikke det mest krigerske vi har hørt?

Kanskje ikke det mest krigerske vi har sett?

22 New Christy Minstrels - Chitty Chitty Bang Bang: Denne er ordentlig lei. Skal være filmmusikk, men musikk kan det knappest kalles og Chitty Chitty Bang Bang er i beste fall helt i grenseland for hva som kan kalles film, når det da i tillegg er en grusom fremføring av en gruppe talentløse fueseltaster er det ikke mye positivt å sette fingeren på her. Bortsett fra - naturligvis - at vi slipper å se Dick Van Dyke og Sally Ann Howes.

Caractacus, Jemima og Jeremy (alle Potts), Truly Scrumptious, samt litt av den grusomme Forden med automatgear.

23 Los Mismos - Guarda Tus Besos Para Mi (Save Your Kisses For Me): Enslags gresk. Originalen var storbritanias bidrag til Melodi Grand Prix i 1976, med bandet Brotherhood of Man. Britene var - som vi forstår - temmelig desperate i 76. Litt rart egentlig, 76 var ellers et godt musikkår, også i storbritania.

To fulle menn forsøker å imponere en svensk turist ved å klaske hendene sammen på en slik måte at det blir lyd av det?

24 Moog Cookbook - Hotel California: Vel, en smule masete kan hende, og vi ser ikke helt poenget med å la en edel synth etterligne noe så simpelt som lyden av en helvetes faenfløyte, men vi liker det lell.