Musikalsk Førstehjelp 28

Rivingtons - Papa-Oom-Mow-Mow: Av alle gruppene som opererte i doo-wop genren, er det kanskje 2-3 som holder mål. Hvorav Rivingtons igjen er det klart ledende bandet. Enslags doo-wop pønk dette her. I motsetning til Mama-Oom-Mow-Mow som jeg bestemt mener er presentert tidligere, ble denne faktisk en hit.

The Moog Machine - Yummy Yummy Yummy: Denne er fremført av Julie London. Det er en kjent sak at Fyrtårnet er mer enn begeistret for Julie London. Denne er fremført på moog, det er en velkjent sak at Fyrtårnet har lært å sette mer pris på moog enn godt er. Vi kan legge til at Fyrtårnet liker låten Yummy Yummy Yummy, en klassiker. Rita Chao gjør den på Musikalsk Førstehjelp 03.

Men dette stinker omtrent som en lærstøvel etter en lang natts klatring i bratte fyrtårnstrapper.

Støvel.

Family Tree - She Taught Me How to Yodel: Ingen moog her, men lassevis av kvalitetssikret jodling. Frank Ifield dro denne allerede på Musikalsk Førstehjelp 01, Princess Ramona har en fuskversjon på Musikalsk Førstehjelp 04, og The Two Petes dundrer ut en heller aparte utgave på Musikalsk Førstehjelp 25. Dette er altså en bra låt.

The Gaylords - Itsy Bitsy Teenie Weenie Yellow Polka Dot Bikini: Jojo, jaja, vet ikke helt. Får se om vi ikke finner en bedre en av denne her. Skulle ikke være så vanskelig. Tross alt.

Bikini, med nogo attåt. Eller inni.

Gene Autry - Frankie And Johnny: Gene Autry ja, en relativt kjedelig fyr. Mange plater, lite å kjøpe. Og en av de verre jodlerene.

En litt kjedelig fyr og en hest.

Wild Man Fischer - Fish Heads: Wild Man Fischer derimot, da snakker vi geni. Hadde ikke Frank Zappa gjort så dårlig jobb på Wild Man Fischers første skive, hadde den nok solg til platina. Minst. Og Wild Man tilga aldri Zappa akkurat det der. Slemme Zappa.

Stor Mann.

Heino - Aloha Ohe: Heino er en rar ting. Når man ser bilder av Heino tenker man at den fyren kan umulig synge bra. Så ser man på hvilke låter han hevder å synge, og man tenker at herregud. Enda en halvdårlig Christer type som bæljer seg gjennom standardlåter, men så setter man på Heino og man tenker at denne mannen med de stygge brillene og den psykotiske frisøren, han har faktisk en stor stemme. Men, hvis man ser slik ut må man kanskje kunne synge for å dra damer?




Tex Williams - Smoke! Smoke! Smoke!: Jepp, vi gir oss ikke. Om vi så må dyrke det selv.





Jonathan And Darlene Edwards - I Love Paris: Vi elsker alle Paris. Så også Jonathan og Darlene Edwards, om enn med en noe ustrukturert pianoklimpring og en stemme som kanskje står ørlite tilbake for de aller beste der ute.

Eller, det er nettopp det dette ikke gjør. Det er ikke just amatører dette, vet vi.

Jake Concepcion and Orchestra - Harlem Nocturn: Lyden av trenchcoat, stetson og sigaretter som knipses skjødesløst i svart/hvit rennestein, møkkete kjønnsorganer i nedslitte horehus, uidentifiserte lik som driver forbi mellom gulnede aviser og avføring, jo. Det må være Harlem Nocturne.

Lyden av forfall og Humphrey Bogart.

Julie London - Come On-A My House: Julie London, Fyrtårnet elsker Julie London. Låten kan man høre opptil flere steder på Musikalsk Førstehjelp. Chiemi Eri på Musikalsk Førstehjelp 09, og David Seville (som skrev den) på Musikalsk Førstehjelp 18. Blir nok flere.

Sheena Scott - Yodelay: Du verden.

Larry Norman - Why Should The Devil Have All The Good Music: Og svaret er: Fordi religiøse mennesker drikker for lite, knuller for lite på si og ikke vet hva som er morsomt. Du kan ikke skrive en god låt om å sitte på bedehuset og se på kart over palestina. Skal det bli musikk må det drikkes, dopes og hores. Sånn er det med den saken.

Spike Jones - Memories Are Made Of This: Spike med hund denne gangen.

Josie Miles - A To Z Blues: Mer grov konemishandling.

Roger Roger - Chatta Mooga Chew Chew: Klassisk moog der altså.

MA Numminen - Uppå källarbacken: Finlands store sønn MA Numinen synger våren inn på sedvanlig harmonisk og velklingende måte.

Den som hadde en slik stemme!

Rodney Allen Rippy - The Candy Man: Jojo, ørlite småsurt kanskje, men 2:45 kan vi kanskje holde ut.

Liten gutt som synger litt så der.

Marie Laforêt - Marie douceur, Marie colère: Det er Paint It Black, på fransk. Tror vi foretrekker originalen.
Robin Workman - Fernando: Abba på moog, bedre enn uten moog. Mye bedre. Det beste er at de skrikende kjerringene ikke er med.

Merry Clayton - Gimme Shelter: Hoi! Begynner svakt men du verden. Kjerringa kunne synge. Det er Merry som synger på originalen også så dette er stemplet godkjent av Stones. Holder lenge. En klassiker, på tung rotasjon.

Mrs Miller - This Ole House: Hva er dette? Mrs Miller høres nesten... uengasjert ut her. Som om hun må lese teksten? Tsk Tsk. Men bevares, hun drar det greit i land lell.

Pan Pipes - Light My Fire: En låt er ikke bra før det foreligger minst en coverversjon på panfløyte, hels spilt av en full søramerikaner i indianerkostyme. Gud vet hva dette er, litt disco, litt rock, noe funk, og alldeles grusomt.

WARNING WARNING not suitable for music etc.

New Creation - Amen: Dette skulle bli New Creations gjennombruddslåt, en skikkelig hit på plate og allsangperse på konsert. Det gikk ikke slik desverre, det viste seg at teksten ble alt for komplisert for fansen, for mange ord.

Peter Pan Pop Singers and Orchestra - Tip Toe Thru the Tulips: En til. Blir aldri nok tulips å tip-toe gjennom.

Ask, and Ye Shall Receive: adolph.preussen@hotmail.com