Musikalsk Førstehjelp 42

Alan Gillett - Silver Threads Among The Gold: Ingen skal beskylde Fyrtårnet for å kle seg i frynseskjorte og stetsonhatt, langt mindre boots (dog hender det at vi bærer revolver), vi frekventerer ingenlunde køntrifestivaler og dukker aldri ned i billigkassen merket Country. Men, når noen synger så vakkert, lyrisk og innsmigrende som Alan Gilett gir vi oss ende over. Skulle da bare mangle.

Den nye Fred Astaire?

Wenche Myhre - Alle Männer, Alle: Jo, det er vel som forventet av en som har samarbeidet med James Last.

Wenche

James Ole Last. Eller var det Ole James Last?

Anna-Lisa Ingemansson - Fragrancia: Uff nei, her må øregangene repareres ettertrykkelig. Og hva er bedre egnet for vedlikehold av plagete og mishandlete øreganger enn Anna-Lisa Ingemannson?

Tony Randall - Winchester Cathedral: Lansert i 1966 av noen som kalte seg The New Vaudeville Band, og dem er det liten grunn til å bruke plass og båndbredde på. Tony Randall er det vel heller ingen påtrengende grunn til å se nærmere på. Winchester Cathedral derimot, skal vi nok komme tilbake til. Det er tross alt en av easy-listening genrens standardlåter.

Tony Randall med fint slips og tvilsom button.

Tony Campello - Boogie Do Bebê: Interesserte kan finne andre måter å gjøre denne på ved å studere Buzz Clifford i MF22, Ralf Bendix samme sted, Rock Olga (Sveriges Elvis) også i MF22. Dog bør man først overlate eventuelle små barn til besteforeldre eller lignende før man gir seg i kast med studiene. Skal man først komme i avisen bør det ikke være med jakke over hodet under overskriften

KASTET FORSVARSLØS BABY UT VINDUET FRA 12 ETASJE OG SLENGTE VASKEVANNET ETTER!


The Frank David Selection - Moogie Woogie: Kan man ikke gjøre det på en moog, er det ikke verdt å gjøre. Hvis det da ikke er sex. Det kan man naturligvis også gjøre på en moog. Men med det prisnivået det er på en slik ting nå om dagen vil vi ikke anbefale det. Men skal man spille Moogie Woogie, MÅ man simpelten ha en moog. Nytter ikke med en Hammond B3 da, langt mindre et simpelt piano.

Andy Williams - Music To Watch Girls By: Andy Williams kan man like - som Ronald Reagan gjorde - eller ikke like. Fyrtårnet heller nok når sant skal sies noe over mot det siste standpunktet der. Men Music To Watch Girls By må man like. Den som ikke liker Music To Watch Girls By, er dum, stygg og lukter tåfis. Så det så.


Smurfs - When the Smurfs go Marching in: Kort forklart, når smurfene kommer marsjerende inn er det viktig å være iført støvler med bred og god såle. Minst størelse 50.

Men det beste er naturligvis å hindre skadedyrene fra å komme frem til døra, kommer de ikke frem til døra kan de jo ikke masjere inn heller. De fleste teknikker som tar rotta på Iberiaskogsnegl (Arion lusitanicus) eller brunsnegle, fungerer også meget godt mot smurfer (de tilhører tross alt samme familie), og en rekke muse/rottefeller gjør en god jobb for å begrense smurfeinnvasjon. Dog ikke den gamle klappfella, skal svineriet gå i den må du bruke smurfeost som åte og smurfeost er både dyrt og vanskelig tilgjengelig.

Helge og Rune med The Stringers - Per Spellmann: Videre.

Helge, Rune, og noen til.

Mme St Onge - Prends moi: Uff nei, her må øregangene repareres ettertrykkelig. Og hva er bedre egnet for vedlikehold av plagete og mishandlete øreganger enn... nei. Den har vi brukt. Æh, fint er det lell.

Mme St Onge

Johnny Ukulele - Hawaiian War Chant: Hva kan man si om Johnny Ukulele? Sikkert mye. Men hvorfor ikke slappe av med en god vits istedet?

Det var svensken, polakken og bosnieren som møttes på et tog. Orientekspressen. Da sa grisen: Come on ketchup.

Er det en svenske? Er det en polakk? Er det en bosnier? Nei. Det er Johnny Ukulele og hans ukulele. Og det er ketchup på coveret.

Killer Watts - Now Hear This: Etter all denne lettfattelige musikken, føler vi på Fyrtårnet at det er på tide med noe LITT mer utfordrende, dere kan tenke over dette musikkstykket noen minutter.

Julie London - Body And Soul: Og mens martinien tørker:



The Lions - These Boots Are Made For Walking: Disse løvene vet vi ikke stort mer om enn at de kalte seg The Lions. Og at de sang These Boots Are Made For Walking.

En løve.

Støvlene de sang om.

Tumasi Quissa - Irngutapiga Qiayuapeomat: Vi har hatt hawaii-musikk, fulle tyskere, asiatisk jodling, kommunistisk korsang og nazistiske novelty sanger, men ikke noe eskimomusikk. Det skal vi naturligvis rette på. Nå. Med en gang.

Tumasi Quissa

Ben Light And His Surf Club Boys - The Piddlin' Pup: Historien om en hund som drar til byen for å pisse.

Thorstein Bergman - Vår Värld Ska Gå Under: En kanskje ikke helt vellykket gjennomkjøring av P.F. Sloan's Eve of Destruction. Som vi hører er det et stykke igjen til Barry McGuire. Og Barry skulle da ikke være så vanskelig å overvinne? Tilbake til øvingsrommet, Thorstein.

Högt uppskattad i Sverige.

DeZurick Sisters - Hillybilly Wedding In June: Hillybillyer gifter seg de også. Med søsken, foreldre og søskenbarn, og andre nære slektninger. Man vil jo ikke tynne ut blodet. En kjerring som ikke kan bære deg hjem fra fest, og plukke ved på veien, er ikke noe å ha.

Stone - Fille ou garçon: Ja men hun er fransk, synger en sang vi kan, og er oppkalt etter sveisen sin. Samme frisyre som Brian Jones. Det er verre ting å kalle seg opp etter. Som for eksempel spionfly, for eksempel.

Gil Trythall - I Can't Stop Loving You: Stort vakrere enn dette, blir det ikke.

Richard Clayderman - Dancing Queen: Som en kontrast, vi har en av verdens minst interessante pianister (270 gullplater imponerer ikke Fyrtårnet), Richard Clayderman, som gjesper seg uinspirert gjennom en av svensktopbandet ABBAs mest uinteressante låter. Det hadde vært fint om noen vekket oss når sang... låt... når dette er ferdig.

Jean-Jacques Perrey & Gershon Kingsley - Flight Of The Bumblebee: En veldig elektrisk humle, spørs om hun ikke har fløyet på en høyspentledning. Eller noe.

ikke de peneste artistene som har vært innom Fyrtårnet dette.

Legendary Stardust Cowboy - Rock-it To Stardom: Var det ikke Tale som forlangte mer av Legendary Stardust Cowboy? Jo, mener bestemt det var det. Nå er ikke Musikalsk Førstehjelp noen Ønskekonserten, men pytt. Intet unntak uten en regel. Som regel.

Jorge Torrens - Kansas City: Ja. Dette var spenstige greier. Til å komme fra den kanten. Han burde nok jobbet litt mer med platecover-biten, men ellers er det riktig flott. Og feiende. Det spørs om vi ikke må komme tilbake til vår venn fra Puerto Rico.

kanskje ikke verdens spenstigste platecover

Don Lang & his Frantic Five - Witch doctor: Denne kan man lese om på Musikalsk Førstehjelp 12 (David Seville), Musikalsk Førstehjelp 15 (Augie Colon & Alvin & The Chipmunks), Musikalsk Førstehjelp 18 (Gaylords), og Musikalsk Førstehjelp 26 (Manuel Loco Valdés).

BONUS!!!

Ask, and Ye Shall Receive: adolph.preussen@hotmail.com