onsdag 12. september 2007

Musikalsk Førstehjelp 08

Så var det fram med den hvite smokingen, elfenbensigarettmunnstykket (her er det røykeplikt), Rondsonlighter i gull med monogram (Zippobrukere får spise utenfor bakdøren), små brødbiter på pinne med russisk kaviar (spise kan man gjøre hjemme), nippe til lange fargerike drinker med paraply og oliven mens man tasser distingvert omkring og konverserer om likegyldige ting med mennesker man ikke interesserer seg for. Og dronningen av erotisk easy taffeljazz, Julie London sørger for det korrekte musikalske bakteppet.

Julie London - Makin' Whoopee: Tenker jeg tar to paraplyer i kveld.



Werner Overheidt - Küsse süßer als Wein:
Tysk versjon av Jimmie Rodgers Kisses Sweeter than Wine. Werner er nok mest kjent, eller beryktet, for sin uanstendig dårlige versjon av Heartbreak Hotel, Hotel Zur Einsamkeit... Den må man forsøke å unngå hvis man skulle komme i nærheten av den. Sjangsen for det er heldigvis ikke så stor, måtte lete lenge etter den.


Cindy and Bert - Der Hund Der Baskerville: Av en eller annen grunn er det langt mellom coverversjoner av Black Sabbaths låter. Og når sant skal sies, de fleste som finnes kunne vi godt ha greid oss uten. Men Cindy og Berts hund fra Baskerville er om ikke annet en klassiker. Så da så.


The Spirit Of Memphis Quartet - Atomic Telephone: Dette må da være verdens eldste band? Grunnlagt på 1920 tallet, og ikke rettere jeg vet fortsatt aktive. Om enn med nye medlemmer. Og om The Spirit of Memphis Quartet er noe av det ypperste i sin genre, gospel/barbershop, er de heller skrale matematikere for kvartetten deres har på det meste bestått av åtte mann. Og det er mye, for en kvartett.


Das Medium Terzett - Do Wacka Do: Mer tysk, Das Medium Terzett minner påfallende mye om The Monn Keys, Spørs om det ikke er en gammel Arne Bendiksen-favoritt dette her.


The Krankies - Press the boogie button: Litt Boogie Woogie må man ha, skal det bli fest og moro i stua. En TV-serie av noe slag? Faen vet. Kanskje det hjelper å trykke på boogieknappen?


DeZurik Sisters - The First Whipporwill Song: Aldri en dag uten DeZurik Sisters.


Shooby Taylor - Softly and Tenderly: William "Shooby" Taylor, bedre kjent som The Human Horn, en høyt aktet og æret scatartist blant kjennere.


Nevnte jeg dypt og inderlig foraktet av den gemene hop? Nuvel, kunstens veier er både bratt, glatt og full av torner.

Floyd Cramer - Lovesick Blues: Å jodle på piano er ikke enkelt. Men Floyd Cramer gjør sitt beste. Det skal han ha. Lovesick Blues kommer vi nok tilbake til.


Mrs Miller - Queen Of The House: Mrs Miller syntes nok ikke det passet seg å påstå at hun var King Of The Road (hun var jo Dame må vite). Eller Queen Of The Road, som gir uheldige assosiasjoner om til langtransportsjåfører og møkkete toaletter på avsidesliggende bensinstasjoner i Nevada. Noe som heller ikke passer seg for en Dame. Queen Of The House derimot... Perfekt.


Abba - Ring Ring: Den tyske powerdiscokvartetten Abba tegner og forklarer hvordan det var før mobiltelefonen.


Wesley Willis - The Vultures Ate My Dead Ass Up: En sang om gribber, døde romper og mat. For gribber. Man kan si mye om Wesley Willis, men den rompa kunne ha holdt liv i en hel koloni av gribber i overskuelig fremtid. Rock over London. Rock over Chicago. Wesley Willis.


Anna-Lisa Ingemanson - Kalinka: En russisk folkemelodi. På svensk. Fotterapeutpop? Puddelvisesang? Vet ikke. Men vakkert, det er det. Og eia var jeg onkel Vanja. For han skal få tusen liter vodka. Det hadde vært noe det.


Wanda Jackson - Fujiyama Mama: Heh, hun var oppkjeftig, lille Wanda. Men hun ser nå ikke så fryktelig farlig ut da.

Nåja, skrike, hvese og brøle kunne hun i alle fall.

Noen balladesanger var hun aldri, og enda verre ble det når hun forsøkte seg på Country. Det er ikke just Patsy Cline dette her.

Denne her skrek, hveste og brølte hun like til førsteplass i Japan av alle steder. Men jeg vil tro salget gikk heller treigt i Nagasaki og Hiroshima.


Lil’ Johnson - Press My Button, Ring My Bell: Enda et eksempel på bluestekst som ikke akkurat handler om tog, stasjoner, busser og ensomhet.


Det hadde vært morsomt å høre den usensurerte versjonen av denne.

The Reynettes - Kowloon HongKong: Hva??!! Hvordan i all verden greide denne å snike seg med!? Må gjennomgå rutinene her. Sette ned en granskingskommisjon. Dette må granskes. Og utredes.


Danny Kaye and the Andrews Sisters - Civilization: Eller Bongo fra Kongo som Torbjørn Jagland kaller den. Den eneste måten The Andrews Sisters kunne snike seg med i en samling GOD musikk på, er å sammarbeide med stødige folk som Danny Kaye. De gjør sitt beste for å ødelegge opptaket med det enerverende pisspreiket sitt, naturligvis, men Danny drar det greit i land likevel.


Sonia - Aqui Et Mi Nube: Jeg har noen hundre coverversjoner av Beatleslåter, om det ikke har passert tusen. Ikke så mange Stonescovere, men noen er det da. Dette er en av de bedre. Get Off My Cloud, på spansk?


Arne Krusing - Sambo: Hva skal man si? Hva skal man si. Politisk korrekt er det neppe, og det er jo bra. Direkte vakkert er det heller ikke, litt verre. Men jeg liker den fløyten etter åka tåg.


Mary Schneider - Cuckoo Yodel: Det var noe annet enn Alice Babs det, tenker jeg.


Nick Lucas - Tip-Toe Thru The Tulips With Me: Syntes det ble litt voldsomt med fire Tip-Toer på ett innlegg, så jeg flyttet den ene hit. Og dette her er altså originalen, den fra filmen ingen har sett.

Han solgte over 2 000 000 av denne her.


Roger Miller - You Can't Roller Skate in a Buffalo Herd: Noen som lurer på hvor Øystein Sunde henter inspirasjon fra? Her blant annet. Kommer mer i denne kategorien etter hvert.


Joe Aufricht - How dare you: Joe blir bare galere og galere. Men du verden så morsomt det er å sette på Joe Aufricht i bilen. Når du har tatt på hikere.


France Gall - Yumemiro Chanson Niingyo: Språkmektige unge (og vakre) France Gall synger sangen sin. Denne gangen på japansk av alle ting.


De Sirenes - Help Jezelf: En forferdelig nederlandsk rødstrømpekjerringgruppe fra 70-80 tallet. Den eneste grunnen til at jeg tar med dette forferdelige lurvelevenet her, er at det er den eneste sangen jeg har som handler om speculum.




Seså, dett var dett.

Ask, and Ye Shall Receive: adolph.preussen@hotmail.com

8 kommentarer:

Anonym sa...

Ahhh! Shooby Taylor! Han er død, men han lever videre...

Verden ble aldri mer den samme etter at jeg hørte ham for første gang.

Adolph sa...

Shooby er fantastisk, HVIS man gidder å lytte til ham. Mye sjel i det han gjorde.

Admiral_Gullars sa...

Fra de bakerste bakre rom i min alkoholskadde hjerne mener jeg å minnes countrysviska "Teenage mutant kung-fu chicken".

Mener artisten het Roy Charles, men er slett ikke sikker på det siste.

Har Adolph hørt om denne?
Har ikke Adolph, så gir jeg opp.

Adolph sa...

Den har jeg faktisk. Ett eller annet sted. Og det er IKKE Roy Charles, men han Ray Stevens (han med Henhouse 5+2 og In The Mood). Skal se om jeg finner den.

Anonym sa...

Cindy og Bert: Hadde ikke du opplyst at dette er en coverversjon av Black Sabbath, så ville jeg aldri ha kjent den igjen. Gjør det egentlig ikke nå heller.
Fikk latterkrampe av den herlige kommentaren din om fru Miller:D
Så var vi kommet til den etterhvert så velkjente Anna-Lisa: den sangen gir meg bølgeskvulp i magen; drakk mye Kalinka med appelsinjuice i min pure ungdom. *grøss*
Tenker Joe Aufricht kunne skremt vettet av haikere, ja.
Og hva i alle dager er Speculum?

Adolph sa...

Kjenner ikke igjen Sabbath? Skjerp deg.

1000 liter Kalinka uten appelsinjuice... hey onkel Vanja!

Speculum får du google, eller møte til time hos din gynekolog.

For ordens skyld, Fyrtårnet kan leke gynekolog ved behov, man har speculum om ikke annet.

Anonym sa...

Haha så det er DET som heter speculum, ja. Har alltid bare kalt den for den der kalde "dingsen"

Adolph sa...

De kan varmes, vet du