FYRTÅRNET tar musikalsk fostring seriøst: oktober 2009

Peter Grudzien - The Unicorn: Homoseksuell psykedelisk country, ikke mye av det slaget det være seg på Musikalsk Førstehjelp eller trønderfestivalen på Skjåk. Man skal ikke se bort fra at vi snubler over mer av Peter Grudzien på Musikalsk Førstehjelp senere, da er vi mer i tvil når det gjelder køntrifestivaler av ymse slag både her og der. Det tiltross for at klientellet som velter seg i urin og oppkast på denslags evenementer neppe hadde oppdaget en countrymusiker om man kjørte hodet deres opp i rasshullet på ham. Tross alt kjenner man kloakklukten på mils avstand fra festivalområdet.

Noe for fulle trøndere med skinnvest og lenke i lommeboka?

Alicia Granados - Profesor: Alicia Granados vant en eller annen sangkonkuranse i Benidorm i 1966. Bare 12 år gammel. Dette med 12 år noterer vi oss at de er svært påpasselige med å nevne, følgelig antar vi at hun ikke vant en sangkonkuranse for barn. Da vi ikke har hørt gjete hvem hun konkurerte mot, skal vi ikke ha sagt noe om hvorvidt det var en fortjent seier eller ikke, og vi kan ikke minnes å ha hørt den låten hun vant med heller. Nocturno het den. Vi har helt sikkert hørt den, den ligger på samme plata som Profesor. Og den har vi i alle fall hørt, vi har tross alt funnet den verdig til en plass på Musikalsk Førstehjelp. En riktig frisk og fin liten poplåt det der, lener seg ørlite tungt over på Ye-Ye siden, og slikt kan vi like.

Joda. Kan sikkert utvikle seg til å bli et dugelig kjerringemne dette. Med 10 år ekstra på baken.

Wing - Mama Mia: En gammel favoritt der. Hvis det FORTSATT er noen der ute som ikke har sikret seg samtlige av Wings utgivelser, er det bare å komme seg over i den mørkeste skammekroken i den kaldeste og mørkeste kjelleren man har. Etter å ha vært innom HER naturligvis.

Løp og Kjøp.

Charles Steven Page - Did You Know That: Charles Steven Page er en av disse artistene det ikke ser ut til å være mulig å finne ut noe som helst om. Han har spilt inn en demokassett med 3 låter på, Armageddon (Musikalsk Førstehjelp 26), Suddenly (Musikalsk Førstehjelp 51) og så denne her. Til alt hell har en eller annen musikkelsker sørget for å ta vare på disse tre fantastiske låtene slik at vi som ikke fikk denne demokassetten tilsendt også kan få nyte den melodiøse fremføringen og de poetiske tekstene Charles Steven Page fremførte på en så fremdragende måte.

Men, desverre er det nok liten eller ingen mulighet til at vi skal komme tilbake til Charles Steven Page på et senere tidspunkt. Det er ikke noe å komme tilbake til.

Trist.

Trio Esperança - O Passo Do Elefantinho: Det er nok nesten helt sikkert at det er disse tre damene her. Kanskje.

Sikkert.

Dick Martin - Hello Mudduh, Hello Fadduh!: Ikke akkurat den beste versjonen av Camp Grenada, legg nøye merke til den påfallende velregisserte latteren. Ikke bare kommer den helt alldeles perfekt inn rett etter at Dick har gjort seg ferdig med tekstlinjen, den fader pent (om enn noe bratt) ut såpass den ikke forstyrrer fremføringen av neste linje. Ingen fristes til så mye som et knis, før alle sammen hiver seg ut i en hjertelig lattersalve igjen. Synkront.

Man kan si at dette stinker hemningsløst av amatørmessig studiopålagte lattersalver.

Jojo, komikere er ikke alltid morsomme, noen av dem er aldri morsomme, Dick kan godt ha vært morsom for alt vi vet. Men ikke når vi har hørt eller sett på.

Kremert, asken befinner seg hovedsaklig i Stillehavet. Dog, noe kan ha blåst inn over land.

The Moonbillies - The Fall Of The Planet Earth: Ikke akkurat oppløftende profetier fra The Moonbillies, enslags happy go shitty ditty ikke på noen måte ulik Buchanan Brothers's (When You See) Those Flying Saucers. Som forøvrig kan nytes på Musikalsk Førstehjelp 06.

Gary Hoey - Wipe Out: Joda. Ikke noen trussel for Link Wray akkurat, men en helt adekvat gitarronker Gary Hoey. Akkurat hva vi trenger for å blåse bakrus, troløse kvinner og annet faenskap ut av bakhodet.

Ros Sereysothea - Pink Night: Og dette var jo... interessant. Ros Sereysothea, Cambodia, trolig avlivet av vår (dvs vestens) gode kammerat Pol Pot.

Fanden vet hvor dette Pink Night kommer fra, det kan umulig være den Cambodianske tittelen, og ikke er det den engelske tittelen heller, vi kjenner da vår Chirpy Chirpy Cheep Cheep når vi hører den (desverre).

Ros er nok den til venstre.

Inger Jacobsen - Vinden Gir Svar: Nei, det er sannelig ikke greit å være Bob Dylan.

I'm gonna huff and I'm gonna puff and I'm gonna blow your house down.

Myrtle K. Hilo - Waiahole E: Hawaiimusikk. Det er faktisk mange som hater hawaiimusikk. Det forstår vi ikke noe av her på Fyrtårnet. Kanskje fordi vi føler et visst slektskap med Hawaiianerene. Det er mye sjø omkring oss.

Tja, kanskje et kort bastskjørt... eller kanskje ikke.

Johnny Horton - All Grown Up: En av de mest urovekkende tekstene vi har hatt på Musikalsk Førstehjelp.

Tror vi går ut på badet og vasker ørene. Med grønnsåpe. Og skrubb.

Tror ikke vi vil vite hva denne karen gliser av.

Liane Covi - Hilly Billy Hochzeit: Yiiiihaaah... Sie kann seine pferd über dort gebinden. Bei das wassertrau. Und dann gehen wir sofort zu der Saloon und getrinken uns total getrukt zu sein würte gevesen.

Køen av herrer i sin beste alder som vil være hest for Liane Covi begynner der borte.

Bobby Lord - No More, No More, No More: Så country at stetsonhatt og frynseskjorte må byttes ut med tvangstrøye og polstret celle.

Tja, han ser da ganske normal ut denne. MEN vi vet bedre!! Mannen er ravende gal.

The Jordans - White Room: Et av verdenshistoriens kanskje dårligeste band. Naturligvis, det finnes titusenvis av band som er verre, men de slutter å spille etter noen måneder. Eller, i verste fall, noen år.

The Jordans ga seg ikke, denne samlingen av umusikalske tone og lydskjendere holdt det gående fra tidlig på 60 tallet til minst utpå 70 tallet engang. Det ble ikke verre med årene, men heller ikke bedre. De sang som griser på en DDE konsert, og slamret urytmisk og surt fra refreng til refreng, som om de var vaksinert mot å lære seg å spille.

Braziliansk, og naturligvis; vi skal komme tilbake dil disse karene etterhvert.

Gjett hvem som har The Jordans samlede verker i arkivet? Jepp. Bare å glede seg.

Egon Kjerrman - Kom Ner Från Taket: Enda en av sveriges mange Jock & Joll Knugar, Kjerrman var på et tidspunkt musikdirektör ved Kungliga Musikaliska Akademin. Tenker vi lar det bli med det.

Egon har en plan?

Siw Malmquist - Flickor Bak I Bilen: Av og til er det slik at vi nesten synes litt synd på hardtarbeidende låtskrivere og dyktige originalartister. Man skal ikke stikke under sin høye hest at noen coverversjoner er rent for ... alldeles forjævlige.

Dette er ikke et slikt tilfelle. The Avons original (Seven Little Girls Sitting in the Backseat) er faktisk ikke et hår bedre enn Siw Malmquists Flickor Bak I Bilen. Hvilket forsåvidt gjelder alle de versjonene vi har funnet av denne låten.

Det er derfor nærliggende å anta at problemet her snarere er et elendig låtmateriale enn en middelmådig artist.

Hvilket skulle bevises:

Jerry Adriani - Tutti frutti: Jerry Adriani, ham må vi finne ut mer om. En dag.

Martin Denny - Hawaiian War Chant: Mest kjent for dasking på ymse trebiter, rare trommer og annet som hører perkusjon til. Selv om han altså var pianist. Som jo også er dasking på ting. Og for den som ikke vet å orientere seg i genrejungelen, dette er altså lounge. Jo, det harvet noen uflidde lurvete computermusikere omkring på 90-tallet som hevdet at de drev med lounge. De løy.

The father of exotica

Connie Francis - Stupid Cupid: Nå har vi vært innom såpass mange coverversjoner av denne låta at det nesten ikke er noen veg utenom. Må nok trekke frem Connie Francis også.

Gunnar Wiklund - Tausend Meilen bis El Paso: Så var det tysk køntri igjen da. Eller svensk køntri på tysk.

Kenny Roberts - When I'd Yoo-Hoo in the Valley: Det har vært alt alt alt for lite jodling i det siste. Det må vi gjøre noe med. Og Kenny Roberts er en utmerket måte å gjøre noe med det på.

Skal vi se, det var to av de røde pillene, en av de gule, eller var det omvent?

Ronnie Aldrich - Music To Watch Girls By: Mjo. Litt for pistrete etter vår smak. Vi foretrekker en noe fyldigere lyd, mer pondus. Sedertre med en anelse svidd gummi som disse vinsmakerene bruker å si. Man skulle anta at en vin som luktet gammelmannsavføring, med et snev av dieselolje, ville fått vinsmatterene til å hvine av fryd. Drikk øl, sier nå vi. Godt øl lukter og smaker øl. Mye enklere å forholde seg til, og man slipper å brekke seg mens man fyller levera med alkohol.

Vi KUNNE naturligvis valgt et bilde av Ronnie Aldrich, men av en eller annen grunn festet vi oss ved dette platecoveret.

Thelma Baxter - Henry: Slik går det med masete kjerringer.

Peter Grudzien - Return Of The Unicorn: Homoseksuell psykedelisk country, ikke mye av det slaget det være seg på Musikalsk Førstehjelp eller trønderfestivalen på Skjåk. Man skal ikke se bort fra at vi snubler over mer av Peter Grudzien på Musikalsk Førstehjelp senere, da er vi mer i tvil når det gjelder køntrifestivaler av ymse slag både her og der. Det tiltross for at klientellet som velter seg i urin og oppkast på denslags evenementer neppe hadde oppdaget en countrymusiker om man kjørte hodet deres opp i rasshullet på ham. Tross alt kjenner man kloakklukten på mils avstand fra festivalområdet.